I ) Ofte har pasienten én enkelt skade, og gir grei angivelse av lokalisasjon og skademekanisme:

Hvis pasienten har en enkel skade av …
· finger, hånd, håndledd, underarm, albue, skulder
· nakke, ansikt, hode, rygg
· hofte, lår, kne, legg, ankel, fot, tå

Gjør da en målrettet skadeanamnese og undersøkelse.

Vær samtidig oppmerksom på muligheten for andre skader enn den pasienten presenterer med og som umiddelbart lyser en i øynene. Dersom man f.eks har falt av sykkelen, kan man godt ha en smertefull claviculafraktur som tar fokus vekk fra en ledsagende hodeskade (brukte pasienten hjelm?) eller miltruptur (falt pasienten med magen over sykkelstyret?).

Alvorlig ledsagende skade må uansett alltid utelukkes (anamnese/vitneobservasjoner/evt. utvidet undersøkelse), og spesielt:

· hvis traumets art tilsier det, f.eks høyenergitraume (kan være fall fra høyde > 3-4 meter, påkjørsel av fotgjenger/syklist, kollisjon i bil med høy hastighet etc.), eller

· hvis anamnestiske opplysninger eller vitneobservasjoner tilsier det (hvis f.eks vitner informerer om at pasienten var bevisstløs et øyeblikk etter å ha slått hodet mot bakken – dvs. commotio), eller

· hvis det er usikkert hva som er skademekanismen. (Jeg har hatt flere pasienter med enkle kutt/skrubbsår i pannen etter fall på spasertur, hvor pasienten ikke kunne gjøre rede for årsaken til fallet (syncope?), og hvor det viste seg ved nærmere undersøkelse at pasienten hadde hatt et drypp eller subklinisk hjerteinfarkt!)

Man må da utvide med en orienterende klinisk og evt supplerende undersøkelser av pasienten (se egen side om dette).

II ) Noen ganger blir problemstillingen presentert mer diffust. 

Pasienten kan være uklar enten som følge av ruspåvirkning og/eller etter slag mot hodet, eller av annen årsak (f.eks psykotisk). 

Hvis pasienten virker adekvat, men likevel ikke kan gjøre rede for hvordan skaden inntraff, må man tenke på muligheten for forutgående illebefinnende. Spør om pasienten ellers er frisk, og evt hvilke medisiner han/hun bruker (hjertemedisiner, blodfortynnende, insulin?). Epilepsi? Diabetes? Tidligere hjerte-/karsykdom? Gjør utvidet undersøkelse og evt supplerende undersøkelser.

Noen ganger kan det være riktig å legge inn slike pasienter for observasjon selv om det ikke fremkommer sikre funn ved undersøkelse. I praksis vil det være naturlig å konferere med vakthavende. Innleggelsesgrunn kan være:
· Observasjon pga høyenergitraume?
· Commotio.
· TIA?

III ) Det kan også være at skaden har hendt noen dager forut i tid 

…og at forløpet av skaden ikke har gått som forventet for pasienten (f.eks økende smerter, hevelse – har det oppstått DVT, eller infeksjon?).

Vurder følgende tiltak:

· Ved mistanke om DVT: vurder respirasjon (anstrengt, rask?). Smerter i thorax? Evt auskulter (normal respirasjonslyd uten fremmedlyder? – evt rtg thorax) og utelukk DVT med venografi.

· Temp, CRP, regionale lymfeknuter (CRP er god indikator for å påvise infeksjoner, men kan være vel så høy ved f.eks artritter og DVT)

· D-dimer
Hvorvidt negativ D-dimer utelukker DVT, er fortsatt noe omdiskutert, men hvis det både er

(1) liten klinisk mistanke om DVT
(2) negativ D-dimer, og
(3) testen har rimelig bra sensivitet,
så vil de fleste anse DVT for utelukket, jf. denne artikkelen: D-dimer og klinikk ved DVT.
(se også tidligere kommentar)

· Venografi (eller evt ultralyd av vener) kan være nødvendig for å utelukke DVT.

Behandlingsalternativer:

· Ro og elevasjon av skadet kroppsdel reduser hevelse og letter tilhelingingen av skader (sår, forstuinger med mye hevelse).

· NSAIDS for å redusere hevelse og dempe smerte (ikke ved aktivt ulcus eller astma med tidligere reaksjon på NSAIDS eller ASA)

· Antibiotika (penicillin førstevalg – spør om allergi)

Skrevet av Arne Westgaard april 2000, siste endring 08.10.04

Innføring i skadestuekirurgi for legestudenter og turnusleger
www.legevakten.no